Islandsk fårehund
– en hund som passer for meg.
På begynnelsen av 90-tallet begynte jeg å lete etter en hunderase som passet for meg. Jeg ønsket meg noe lett og smekkert, men ikke for stort, og valget falt først på Basenji. Det satte min mann seg imot. Så var det å fortsette med letingen til en dag en venninne fortalte meg at hun hadde funnet ”rasen” for meg: Islandsk fårehund.
Det var ikke skrevet mye om denne rasen, men bildene vi så virket tiltalende, så vi begynte jakten på en oppdretter. Det var heller ikke så enkelt, men til slutt fant vi en annonse i avisen og da gikk det ikke mange dagene før vi møtte vår første tispe. Hun var 7 uker gammel, hadde ikke noe navn så oppdretteren ba oss om å finne et navn til henne. Og de ga seg selv. Denne lille, supersøte bjørnungen måtte hete Vigdis – hun var da islandsk!
Så begynte vårt liv som hundeeiere. Hjemme ventet noen siamesere, og det var flott å se hvordan kattene adopterte denne rare ”kattungen”.
De første par årene hadde vi ingen kontakt med andre islandshunder, men etter hvert syntes vi at Vigdis trengte en venn, og vi kjøpte Snorre. Senere ble det valper. Det å ha en islandsk fårehund var greit – men to var bedre. Etter hvert har vi fått flere, og for meg er dette den deiligste og beste hunden som finnes. De er vennlige mot mennesker, men sier i fra når noen kommer inn på deres område. Denne hunden er et utpreget flokkdyr. Flokken består av familien og artsfrender, men den synes også at fremmede mennesker er topp! Besøkende som ikke kjenner islandshunden blir overrasket over den glede og entusiasmen de blir møtt med.
Etter at vi hadde fått vårt første valpekull, begynte jeg for alvor å fatte interesse for rasen. Raseklubben startet opp i 1991. Jeg meldte meg inn i klubben og slukte alt hva jeg kunne få av opplysninger rått. Èn ting lærte jeg meg fort, og det var at det er en stor variasjon innen rasen. Noen har kort pels og andre har lang, noen er små og andre større. De aller fleste har rød og hvit pels, men andre igjen er tricolor eller sorte og hvite. Rødfargen varierer fra lys gulrød, til mørk kastanjefarge med sorte tupper. Svært mange har sort ”fjes” når de er valper/unge, men hos mange forsvinner denne masken, mens igjen andre beholder den. Noen er offwhite med gul/orange overhår. I det hele tatt er dette en spennende og mangfoldig rase.
De første som importerte hunder av denne rasen til Norge var Kari og Roald Nilsen fra Røyken. I 1974 importerte de hundene Vørdur og Embla fra Olavsvøllum.
Første valpekull her i Norge ble født i 1975. Det ble ikke født flere valper før 1979 og 1980. I løpet av disse årene ble det importert flere hunder fra Island, men det var likevel ingen lett sak å unngå innavl. Dette problemet har løst seg, fordi det nå er lettere å ta hunder over landegrensene. Norge/Sverige har mer eller mindre samme ”stamme”, så når vi trenger nytt ”blod” må vi ser over til Danmark – hvor de har flotte hunder som vi så gjerne bruker. Danmark er for øvrig det landet hvor det finnes flest islandske fårehunder.
Allerede den gang var det samarbeide og informasjonsflyt over landegrensene og dette samarbeidet har blitt tettere og bedre ettersom årene har gått. Vi har et internasjonalt samarbeide mellom Island, Sverige, Finland, Danmark, Tyskland og Nederland. Vi utveksler informasjon om hvor mange valper vi har fått i løpet av året og hvordan det står til med hundenes hofter og øyeproblemer. Dette har bidratt til en større åpenhet og iver for å lykkes i avlsarbeidet.
Islandsk fårehund er en meget gammel hunderase. Man tror at vikingene hadde med seg sine hunder da de kom til Island og bosatte seg der. Det må ha vært en krysning med andre raser, men likevel er nok denne rasen renere enn de fleste, rett og slett fordi Island er mer isolert enn de fleste andre land i Europa.
Da vi for noen år siden besøkte Island fikk vi et innblikk i hundens historie og virke opp gjennom tidene. Hundene voktet gården og var ofte med sin eier når han dro på turer rundt på øya. Den var og er høyt verdsatt for sin evne til å samle hesteflokker og halvville sauer på høylandet, og den er helt fantastisk til å klatre på utilgjengelige steder.
Størrelsen på disse hundene har variert, men ifølge den siste standarden skal høyden være 42 cm for tisper og 46 cm for hannhunder, og de skal være rektangulære. Man skal tydelig se forskjell på tispe og hannhund.
Den islandske fårehunden er en brukshund og opp gjennom tidene har den hatt forskjellige arbeidsoppgaver. Den er ingen egentlig gjeterhund, men samler og driver saueflokkene to ganger årlig. Resten av året har den andre oppgaver. Den er effektiv hjelper på reiser med pakkhester hvor den holder orden på hestene foran, ved siden og bak. Den er hele tiden i aktivitet og det virker som om den aldre blir sliten.
Islandshunden har flere ganger holdt på å dø ut. Flere epidemier har herjet på øya, første gang så tidlig som i 1591 og den siste på 1900-tallet. Dessuten har Island opplevd hungersnød og naturkatastrofer, så tilværelsen på Island har til tider vært tøff. Bøndene verdsatte denne hunden høyt, og de betalte gjerne en islandshest og 2 sauer for en god islandshund. For å redde sin verdifulle hund fra total undergang, ble det i 1901 stadfestet i lovs form totalforbud mot innførsel av pattedyr til Island. Forbudet ble endret for hundenes skyld og det ble innført et antall Border Collier, for man trodde at en krysning mellom Islandsk fårehund og Border Collie kunne gi en perfekt fårehund. Dette ble ingen suksess.
På 1930-tallet kom en ung student med navn Mark Watson til Island. Han var på Island i over 20 år og på sine reiser rundt på øya så han sjeldent en renraset islandshund. Han bestemte seg derfor for å eksportere noen bra avlsdyr over til England – for å redde rasen. Han lette lenge, og fant til slutt 8-9 hunder på isolerte gårder på øst- og vestkysten. Avreisedagen manglet en tispe og trass iherdig leting ble den ikke funnet før etter at Watson hadde reist. De hundene Watson hadde med seg fra Island ble dessverre alle syke og døde, men den tispen som hadde stukket av ble stammor til en stor del av den avlsstammen som finnes i dag.
Selv om rasen så tidlig som i 1880 ble stilt ut i England under navnet ”Iceland Sheepdog Collie” ble rasen først offisielt godkjent som rase i 1905. I Danmark var rasen anerkjent 5 år tidligere (Island hørte da under Danmark). Først i 1972 ble rasen godkjent av FCI.
Den islandske fårehunden er en vennlig, livlig, uredd og glad hund, ofte med et smilende, nesten leende utseende. Den er en typisk nordisk spisshund med stående ører og godt opprullet hale med rikelig hårvekst. Som jeg har nevnt tidligere, har en to pelsvarianter, men uansett om den er kort eller lang skal den være tykk for å holde fuktigheten ute.
Den skal ha doble sporer på bakbena for lettere å ta seg fram på myrer og i snø. Doble sporer på forbena kan også forekomme, og da kalles den for allspora.
Den Islandske Kennelklubben ble stiftet i 1969, med det formål å verne om den islandske fårehunden og sikre rasens forsatte eksistens. Senere har ildsjeler som Gudrun R. Gudjohnsen fra Island og Hans-Åke Sperne fra Sverige fortsatt et detektivarbeide for å oppspore mulige uregistrerte islandske fårehunder fordi det er viktig å øke den genetiske variasjonen og sikre rasens sunnhet samt en viss homogenitet. Bøndene på Island mente i lang tid at det ikke var nødvendig å ha stamtavler for hundene. Selv om innstillingen har endret seg, finnes det fremdeles uregistrerte islandshunder på Island.
I Norge har vi pr. 2001 ca. 500 hunder av rasen. Vi får et jevnlig tilskudd av valper. Hundene oppnår stort sett den anselige alder på mellom 12 og 17 år. Så får du en islandshund i huset har du en god, vennlig, hengiven og sunn venn i mange år.!
Laila Koldingsnæs Myrvold, Skreppeng kennel.
Vigdis kom til oss en mars dag i 1992.
Hun var 7 uker gammel. Vi hadde 8 voksne siameserkatter på denne tiden, men kattene tok imot valpen uten problem. Afrodite og Vigdis ble bestevenninner og der hvor den ene var - der var også den andre.