Forhistorien til mine 2 første "amerikanere" var litt artig. Et lundehundpar, hvor begge var amerikanere, var hos noen venner av eieren i Danmark, hvor de var i karantene - før de kunne komme til Norge.
Som hunder flest gjør (når det er en av hvert kjønn) så lagde de barn.
Kullet som ble født i mai '99 besto av 2 hanner og 2 tisper. Nå kunne jo ikke Inger Øgrim få registrert disse valpene her i Norge, så Lis Christensen trådte inn som en reddende engel og fikk de registrert i sitt kennel navn.
Da jentene var blitt behørlig vaksinert, kom de til Norge og slik havnet de etter hvert hos oss på Skreppeng.
N Uch NORDV '02 Ullfrigga Lundes Vida
N S Uch NV'05 NV '06 Ullfrigga Lundes Gyda
Disse to damene hadde jeg mye hygge med, både hjemme og på utstilling. Begge var slanke og elegante og det var helt umulig å kunne si at en var bedre enn den andre. Beklagelig mistet jeg først Gyda og et par år etter døde Vida - begge etter lang tids sykehistorie med diarè og oppkast.
Her er gjengen min - da enda alle var friske.
Her er Gyda, Vida, Alsvinn og Ty.
Denne koselige lundehunden kommer fra Amerika, fra min gode venn Sharon Pedersen.
Elendil ble fraktet sammen med sin kullsøster til Åland hvor hun var hos Anneli til vaksiner og blodprøver var OK. Vi hentet henne i Stockholm en regnfull desember dag. Vi hadde med Gyda og Vida i bilen og det var full klaff med en gang. Elendil falt på plass med en gang. Vi bodde på hotell på veien tilbake slik at det ikke skulle bli for lang bilreise på Elendil første gang vi var sammen.
Elendil var med meg på utstilling noen ganger og hun fikk cert og BIR/BIM. Hun var ikke like sprudlende som de andre lundehundene og jeg lurte jo på hva dette kunne være. Hun hadde ikke diarè eller oppkast og det virket bare som om hun gikk mye opp og ned i vekt. Men - så kom det store sjokket. Buken hennes este mye ut i løpet av kort tid og det var vann i buken. På med tabletter og vannet gikk tilbake. Hennes form var ikke god og blodprøvene viste bunn-nivå. Etter ca 1/2 år startet dette igjen og min veterinær syntes at dette måtte denne snille jenta vår få slippe mer av. Og dermed var det over. Det var ikke bare trist - det var grusomt! Og jeg håper at veterinærene en eller annen gang kan løse gåten på IL - slik at mange av våre hunder kan slippe unna denne grusomme sykdommen.